Om musikk

Musikk er selve livet.
Jeg har et minne fra da jeg var 13-14 år. Jeg var i Oslo på besøk hos en av storesøsterene mine. Hun bodde på den tiden i et ørliten studenthybel i 5.-6. etasje i Bjerregaardsgate, på St Hanshaugen. Du vet..den høye SIO-blokka. Sykt stygg.
Uansett der bodde iallefall storesøster. Og jeg, sliten og nervøs ungdomsskoleelev var på frihelg i Oslo, og gledet meg stort til å bli voksen hvor jeg kunne flytte hit selv. Det var en fantastisk helg på alle måter, det er jeg sikker på, men det jeg fortsatt husker den dag i dag er at vi hang inne på hybelen en formiddag. Cdspilleren sto på. Kanskje jeg lå på sengen og leste i et blad, mens søster vasket opp. Så ble det sagt noe som følger:
LillefrøkenHamilton: Hva er det vi hører på? Jeg liker denne sangen.
Søster: Det er xxx.
LFH: Åhh...du kan så mye om musikk. Jeg kan ingenting jeg.
Søster: Ja. Faktisk, jeg har tenkt litt på det. Tenk hvordan verden hadde vært uten musikk. Det er det jeg hadde savnet mest av alt liksom. Musikk er så viktig.
LFH: Jaa, jo. Er det mer ostepop igjen eller??

Ingen banebrytende dyp samtale. Men den satte igang prosesser hos meg. Og det var fra rundt de tider at jeg begynte å høre mye på musikk, kjøpe egne plater og lære meg tekster slik at jeg kunne vræle med. Frem til det så hadde det bare vært noe summet og durte i bakgrunnen.

Jeg husker at Mariah Carey og Whitney Houston var mine yndligsartister i en årrekke. Jeg trengte liksom ikke flere. En stund likte jeg listepop. Hvorfor ikke liksom?

Så begynte jeg på folkehøgskole, og da skjønte jeg at musikk er noe som definerer deg som person. Veldig mange synes iallefall det, og jeg LER av sånne mennesker. Det som definerer deg som menneske er verdier, holdninger, nestekjærlighet og latter. Så shut up. Men såklart, musikk bringer mennesker sammen, vi bonder over og gjennom musikk. Og det er fantastisk! Jeg lærte mye om musikk på folkehøgskolen, jeg fikk mange nye impulser. Min musikkkunnskap uvidet seg kanskje med 500 % for å si det slik. Det var mange musikknerds der, som gjerne delte ut tips. Både på en snobbete og usnobbete måte, jeg var lutter øre uansett.

Jeg er avhengig av musikk. Spotify surrer på rommet mitt hele tiden. Men fortsatt klarer jeg ikke å svare på akkurat hvordan type musikk jeg liker, eller hva som er yndlingsartistene mine. Det er jo så allsidig. Jeg er heller ikke blodfan av noe spesielt. Jeg kan spise så mangt. Men det er innmari viktig. Musikk underholder, trøster, gleder, gjenskaper minner og er med på å skape nye minner.

Haugesunderen lærer meg masse. Han er selve definisjonen på en musikkgeek... Nesten alt som er populært er dårlig, Lydverket er oppskrytt. Asbjørn Slettemark er en vits, hipster-grunerløkkafolk som tror de vet hva de skal-like er patetiske. Samtidig er han ikke pretensiøs eller snobbete en plass. Tro meg! Han lar meg gjerne sette på Les Miserables-konsertopptak, mens han switcher over til The Byrds eller Fleet Foxes etterpå.

Han er fin. Musikk er fint! Og en av de største gledene livet byr på. Lea Salonga som Eponine- Les Miserables