Vend alltid ditt ansikt mot solen, så vil skyggen falle bak deg

Ikveld kjenner jeg at jeg har lyst til å fortelle dere om litt mer om haugesunderen.
Vi har jo kjent hverandre en stund nå.

Det er så vanskelig å beskrive et menneske med ord, en som dere ikke aner hvem er. Hvis jeg bare kunne klarer å fange essensen, og få det ned.

Han er veldig lang og veldig veldig tynn. Stort mørkebrunt rotete rufsete hår. Myke,brune øyne. Lange pianofingre, nydelige hender. Han har ofte tredagers+ litt mer og det synes jeg bare er enormt sexy. Jeg synes i det hele tatt han er ekstremt attraktiv, han er det deiligste jeg vet om!

Haugesunderen er så intelligent, så belest på mange måter. Han har liksom bare "skjønt det", forstått verden. Forstår dere hva jeg mener?

Han har den vakreste stemmen, og den vakreste dialekten.

Han kan irritere meg GRØNN,

MEN:

Når vi stadig vekk knekker sammen i latter av totalt banale ting
eller
når han holder så hardt rundt meg om natten at jeg nesten ikke får puste (eller vil at jeg skal holde rundt ham, da blir jeg så øm i hjertet at jeg nesten får tårer i øynene)
eller
når han ser på meg en helt spesiell måte
eller
bare viser i all sin sammensatthet(jeg vil si at han har en hel haug med motstridende egenskaper, noe jeg kjenner veldig igjen i meg selv) at han er så menneskelig. Og svak.

Han er bare så fantastisk fin, og får frem hele mitt register, og all min kvinnelighet,men samtidig min lekende og barnslige natur.

Han bor i hjertet mitt, og det er cracked open, på en måte jeg aldri har kjent før. Det er skremmende men bare så rett.